Retterstedene på Nordnes

Christopher John Harris

Vi står på et svært historisk sted i Bergen, og i et område som har hatt stor historisk betydning siden middelalderen. Egentlig står vi midt opp i et 16- og 1700-talls festningsverk som strakte seg fra Fredriksberg festning bak oss og rundt hele Nordnespynten. I middelalderen var dette åkre og engemark til det rikeste av alle klostre i Norge, Munkelivklosteret, lenger inne på halvøya. Men vi står også på et av de vel 8 steder i Bergen hvor henrettelser tok sted, både i middelalderen og i tiden fram til 1876. Det er sannsynlig at dette stedet har vært et rettersted i vel 700 år.

Henrettelser var selvsagt bare en av straffeutmålingene i forbindelser med rettssaker.

I middelalderen, og fram til 1600-tallet, var det minst 3 steder i Bergen hvor folk ble henrettet. I Sandviksbukten, tvers over havnebukten herfra, var Tyvholmen – senere kalt Kristiansholm etter et festningsverk – i nyere tid mest kjent som sjøflyhavn i Bergen. På Tyvholmen stod galgen hvor de som hadde begått tyveri ble hengt. En høy ny galge ble reist der ute av byfogd Olaf Andersen i 1564 og var brukt i april 1571 til å henge fogden i Senja, Dynnes Perssøn. Han hadde drevet med underslag. Kildene forteller om mange henginger der ute på holmen over en lang periode. Vi må likevel ikke få inntrykk av at det forekom henrettelser svært ofte i Bergen, og vi må ikke glemme at en god del av de som ble henrettet i byen kom fra andre steder langs kysten og i Stiftet.

Folk ble også henrettet på Hospitalsmarken, tvers over fra St. Jørgens Hospital – omkring der Dankert Krohns Stiftelse og eldre senter står i dag. Det stod en galge på Sydneshaugen på 1600-tallet- der hvor Bergens Museum ble bygget, og fra 1641 ble galgen fra Tyvholmen flyttet til Nøstet, nedenfor reperbanen. I en periode måtte galgene og henrettelsene flyttes rundt omkring fordi det foregikk bygging av festningsverk på stedene hvor galgene hadde stått tidligere. Vi kjenner også til galgen på toppen av Galgebakken, like bak Fredriksberg Festning, uten at vi kjenner til mange tilfeller av henging akkurat der.

I dag markere vi spesielt den mest kjente figur fra middelalderen som ble henrettet her ute på Nord nes, men det var selvsagt andre. I den nye boken om Audun Hugleiksson nevnes det en annen person - den falske Margrethe – en kvinne som kom til Bergen i 1300, og ga seg ut til å være datter av Kong Eirik. Margrethe, kongsdatteren, hadde dratt med skip til Skottland i 1290, fordi hun var tronarving til den skotske tronen. Hun ble syk på reisen og døde på Orknøyane – 7 år gammel. Denne Margrethe som dukket opp i Bergen for å gjøre krav på sin arv, var for gammel til å være datter til kong Eirik, men hun fikk en del støtte – ikke minst blant folket. Til tross for støtte ble hun arrestert, og til slutt dømt til døden etter landsloven. Hun ble ført ut hit til retterstedet om sommeren 1301 og brent. I ettertiden var det stor tilstrømming til stedet hvor levningene ble gravlagt, og hun ble dyrket som en helgen. Det ble bygget en kirke – Margrethekirke på stedet og det antas å ha vært nederst i bakken her. Historien er kjent og det finnes en folkevise om henne. Det er sannsynligvis kun et sammentreff at Audun ble henrettet her året etterpå.

Det er mange skjebne man kunne ha berettet om, men det var særlig etter reformasjonen at straffeutmålings metodene ble utvidet til det som for oss i dag virker som et grusomt spekter av tortur og barbari. Deler av Mosebøkene ble lagt til grunn for en del straffeutmålinger i Norden, og det ble vedtatt en serie lover om straffeutmålinger for visse type forbrytelser. I forbindelse med tyverier og mord kunne kroppsdeler som hender og fingre kappes av før vedkommende ble halshugget. Vi kjenner til hva som har skjedd, og ser dessverre at metodene som vi mener ikke er human, fortsatt brukes i enkelte andre land.
Dødsdommene ble eksekvert offentlig med det formål å skremme folk fra å begå alvorlige forbrytelser. Dommene ble legitimert av prinsippet ” øye for øye, tann for tann” . Man tenkte at Guds vrede ville ramme både stat og innbyggere dersom ikke straffene var en bokstavelig gjengjeldelse av lovbruddet i henhold til dagens tolkning av mosaiske rett – altså liv for liv. Myndighetene var overbevist om at en slik straffepraksis ville ha en generalpreventiv effekt
idet alvorlige lovbrudd ville ble utryddet.

Her på Nordnes var flere av disse skrekkelige straffemetodene i bruk i lang tid, og egentlig er dette det stedet som har sett mest uhygge enn de fleste steder på Vestlandet. Det er en paradoks at om sommeren er dette stedet fullt av glade barn og ungdommer som leker på lekeplassene, glade badegjester som skal til sjøbadet nedenfor her, og ikke minst forventningsfulle og forhåpentligvis glade turister på vei inn til Akvariet –en av Bergens mest populære turistattraksjoner Ved den nye heksestenen, og kanskje en framtidige opplysningsskilt, burde folk bli mer oppmerksom på en skyggeside ved Bergen og Norges historie.

Heksestenen vitner om en gruppe kvinner OG menn som ble brent her på Nordnes for trolldomsforbrytelser, som vi i dag synes er mer tragisk enn reelle. At kloke koner og menn, folk som brukte urter til å helbrede andre, kunne brennes som hekser – ikke bare her men ellers i Europa - er tragisk. Andre ble beskyldt for å ha forårsaket skipsforlis, sykdommer eller ulykker. De ble ofte pinte, torturert, og til slutt brent eller halshugget. I perioden 1560-1710 kjenner vi til 23 hekseprosesser i Bergen. Kvinnene var ofte fra de laveste sosiale lag, men det var unntak. Den mest berømte av alle hekseprosesser i Bergen var den mot enken etter magister og slottsprest Absalon Pedersen Beyer – en mann som har etterlatt en dagbok som er kilde til en del kunnskap om Bergen. Hans enke – Anne Pedersdatter ble anklaget i 1575, men ikke dømt og brent for trolldom før 1590, i en sak som var opplagt mer en politisk prosess enn en hekseprosess.

Men i perioden både før og etter denne prosessen, var diverse forbrytere halshugget her ute. Vi har hørt om en sigøyner som ble henrettet her, men det var faktisk flere, noen før også. Tarter Severin som i 1570 ble halshugget av bøddelen Holger med en stor øks, ble gravlagt på stedet. Det var ikke uvanlig at den henrettede ble lagt i en grav i nærheten av retterstedet. Noen få år etter Severin ble 8 skotter halshugget her på et teppe av rødt skarlagen. Den ene sies å ha vært en adelsmann – og til tross for at de er omtalt som sjørøvere, var de sannsynligvis politiske flyktninger fra Skottland der Maria skotske dronningen var nettopp blitt arrestert. Mannen hennes,Jarlen av Bothwell, som også ble arrestert i Bergen noen få år tidligere, slapp å bli halshugget her. Han ble transportert til Danmark og døde mange år senere i fengselen på Dragsholm slot.

At henrettelsene var offentlige, og skulle utføres foran et publikum, har vi et godt eksempel av i 1599. Kong Christian IV var i Bergen, og han red ut her til stedet for å bivåne henrettelsen av Jon Jempt 16. juli. Jon ble halshugget under kongens åsyn, men så snart hodet falt red kongen innover igjen til Slottet, mens liket til Jon ble partert i offentligheten.

Registeret over henrettelsene her er lang, men vi gjør en hopp til 17- og 1800-tallet. Gjennom hele 1700-tallet var det ikke uvanlig med dødsdommer, men mange ble benådet, eller gjort om til straffer på livstid. De straffedømte satt i slaveriet som det ble kalt – vi kjenner den i dag som Håkonshallen. Dødsdommene kunne være for fosterdrap, manndrap, blodskam grovt tyveri eller lignende. Halshogging skulle skje ved sverd etter 1737, men i 1797 ble det bestemt at bøddelen igjen skulle bruke øks.

Dersom den dødsdømte var BARE dømt å være halshogget, ble liket gravet ned i et hjørne av en kirkegård men uten seremoni– og St. Pauls kirkegård lå nederste i bakken her. Men dersom dødsdommen fikk en ekstra heftelse – ” ekstra pinsler” eller den dødsdømte skulle henges, ble liket gravet ned i uinnviet jord enten ved galgen eller retterstedet. Forskjellen var ganske uttenkt. For den første gruppen var loven villig til å gi muligheten for Guds tilgivelse etter døden. Den andre gruppen var ikke så heldig. Ekstra pinsler kunne også inkludere at legemet ble radbrukket etter døden, og ved at liket ble lagt ned i uinnviet jord, ble den døde dømt til et liv i helvete. Den menneskelige domstolen har fratatt vår Herre muligheten for benåding etter døden.

Slik var situasjonen fram til en ny straffelov i 1842.


Før jeg avslutter må jeg nevner de to siste henrettelsene som ble eksekvert her på Nordnes; den ene i 1825 og den siste i 1876 – den siste var den tredje siste offentlige halshogging i Norge.

Det som etter hvert var litt spesielt i Danmark-Norge var at henrettelsene var offentlig dvs. at de foregikk med et publikum. I flere andre europeiske land som det er naturlig å sammenligne oss med, foregikk henrettelsene innenfor fengselsmurene. Selve risikoen for å bli dømt til døden var ikke anset som avskrekkende nok i Danmark-Norge. Vanlig folk måtte også kunne se at dødsdommen ble gjennomført – delvis for å vise alvor i forbrytelsen, og delvis for å unngå ryktene at den dømte unngikk straffen.
Etter 1814 har det bare vært fire fullbyrdete henrettelser ved halshogging i Bergen og distrikt. En mann som mistet hode var falskmynteren Jens Fenstad. Han hadde laget falske pengesedler minst 4 ganger, og var blitt dømt til døden flere ganger. Han hadde sittet i fengsel i Trondheim samtidig med Gjest Baardsen – og Erling Gjelsvik skriver om ham i boka om Gjest Baardsen. Fenstad rømte fra slaveriet på Bergenhus i 1823 men ble fanget igjen i februar 1825. Han satt igjen på Bergenhus da Gjest Baardsen ble satt inn noen måneder senere. Begge planla nye flykter mens benådningssøknaden fra Fenstad ble behandlet. Den ble avslått, og til manges forbauselse ble Fenstad hentet 9. november 1825 klokken 08.30., og kjørt hit på Nordnes. Fangen ble ledsaget av politiet og 24 vaktmenn. Hele garnisonen dannet en ring rundt blokken, og øksen falt klokken 9. Liket ble deretter hentet av andre slaver fra Bergenhus, og gravet ned UTENFOR St. Pauls kirkegård. Fenstad skulle til helvete – det var ikke tvil om det.

Allerede i 1868 begynte en debatt i Norge om avskaffelsen av dødsstraffen. Dette kom etter lignende debatter i andre land, ikke minst i Sverige. Politikere Sverdrup og Johnsen hadde lagt fram et forslag i 1868, og debatten var lang og til dels følelsesladd. Likevel skulle det gå 6 år før straffeloven fra 1842 ble revidert. Dødsstraffen ble ikke avskaffet i Norge før den nye straffeloven i 1902.
I mellomtiden ble 17 personer i Norge dømt til døden mellom 1868-1875, men kun fire ble henrettet – den ene i Bergen i 25, januar 1876.

Den siste skrekkelig henrettelsen her på Nordnes skjedde nedenfor her – omkring der Akvariet og Havforskningshøyblokk står i dag. Mens vi har markert henrettelsen av en sigøyner her i 1570, var den siste personen som ble henrettet her en omstreifer, fra en kjent omstreifer slekt i Norge og Sverige – Wallin eller Wahlgren. Siden vi har både musikere og teaterfolk med oss i dag kan det fortelles at denne siste halshogging skjedde en måned etter urfremføringen av Ibsens ”Peer Gynt” til musikk av Edvard Grieg ved Christiania teater 24. februar 1876. Grieg, som var født en god steinkast herifra, var i Bergen da halshoggingen skjedde. At offentlige halshogging kunne skje i en nasjon som Norge så sent er oppsiktsvekkende.
Wallin var en gammel kjenning av politiet, og han hadde sittet i flere straffeanstalter i både Norge og Sverige. Han var en voldelig mann med en vanskelig barndom bak seg. Han var også en fysisk syk mann i tillegg. Han hadde flere dommer for tyveri bak seg, og var blitt dømt til 5 års straffearbeid i Christiania Tukthus. Her var han involvert i et fangeopprør, og ble overført til Bergen Tukthus. Mens han satt i Bergen drepte Wallin underinspektøren ved Tukthuset. Dette skjedde i fangegården, og hele den sørgelige historien til Wallin ligger på websidene til Statsarkivet i Bergen.
Wallin ble dømt til døden i alle rettsinstansene. En dødsstraffdom måtte innom høysteretten før den ble forelagt Kongen for resolusjon. 27. november 1875 underskrev kong Oscar resolusjonen om dødsstraffen. Stiftamtmannen og Byfogden måtte forberede eksekusjonen, og Wallin skulle halshogges klokken 9.
Den 25. januar 1876. Skarpretteren Theodor Larsen ble tilkalt fra Christiania ( Oslo) hvor han var laboratorieassistent ved Rikshospitalet. Halshogging var en ekstra jobb han hadde. Det var en stor debatt rundt henrettelsen, og opinionen var imot dette barbari som den ble kalt. Gjennom pressen og fra prekestolene ble folk bedt, og oppfordret til å holde seg hjemme, eller på jobb. Likevel da Wallin kom hit ca. kvart på ni om morgen var det mer enn 5000 folk tilstede. De hadde kommet i løpet av natten og tidlig morgentimene.

Etter at byfogden hadde lest opp dommen for Wallin, og det hadde vært sunget en salme, Wallin holdt en kort tale før presten Dahl leste Fader Vår. Øksen falt på slutten av bønnen. En lege konstatert at Wallin var død. Liket ble kjørt vekk og gravlagt på Møllendal gravplass.

Skarpretteren skyndte seg tilbake til Østlandet hvor han skulle kappe hodet av de siste to personer som ble henrettet offentlig i Norge: Sofie Heffermehl og ”Svartbækken” eller Kristoffer Grindalen i Hedmark.

Med Wallins død i 1876 gikk retterstedene her på Nordnes ut av bruk.