Det store smellet 20. april 1944

Eksplosjonsulykken i Bergen 20. april 1944 er trolig den verste enkeltkatastrofe som har rammet en norsk by. 96 sivile ble registrert døde etter ulykken, og i tillegg om lag 50 tyskere. Av de 4.800 sårete som var under legebehandling, hadde 320 øyeskader. Av disse mistet 76 ett øye, mens 10 ble blinde.

De materielle skadene var også betydelige. I alt kostet eksplosjonsulykken henimot 55 millioner kroner i direkte skader, regnet etter prisene 8. april 1940.

Et skip og dets last

Da krigen kom til Norge i 1940, var det allerede ferdig sammenhengende kaianlegg fra Torget, forbi Bryggen, Bradbenken og Bergenhus festningen, til ytterst på Skoltegrunnskaien. Siden området ved Bradbenken i dag er betydelig annerledes enn i 1944, har vi laget en liten beskrivelse.

17. april 1944 la den tidligere hollandske fiskebåten "Voorbode" til ved Festningskaien. Den fant seg plass på utsiden av sandskøyten "Krosdøl", på hjørnet ved Bradbenkhopen, rett nedenfor Rosenkrantztårnet. At båten var lastet med vel 120 tonn sprengstoff, var det få utenom mannskapet som visste. For da kapteinen og førstemaskinsten meldte seg hos havnekapteinen etter ankomst, viste de fram ufullstendige skipspapirer. Derfor ble kaiplassen godtatt. Dette var også årsaken til at det ikke ble organisert betryggende vakthold ved skipet. Les mer om "Voorbode" og dens ferd mot Bergen.

Det store smellet

Ved 8-tiden torsdag morgen 20. april 1944 kom to norske reparatører om bord i "Voorbode" for å utbedre noen maskinskader som var påvist under ferden mot Bergen. Da en av mannskapet på skipet skulle vise dem ned i maskinrommet, kjente alle tre en mistenkelig svovellukt. Dette mannskapet gikk da opp på dekk. Der oppdaget han at det kom røyk fra lasterommet. Han ropte på de to bergenserne - og alle tre forlot skipet det forteste de kunne.

Røyken fra lasterommet på "Voorbode" ble også sett av andre. Mange søkte til vinduene for å følge med på brannen som åpenbart utviklet seg om bord i skipet. Dét kom til å bli fleres bane.

Om lag fem minutter over halv ni ble det sett stikkflammer skyte opp fra lasterommet på båten. Da var det mange som ante uråd. Noen lossearbeidere befant seg på en lastebil som var på vei innover Festningskaien. En av dem var trolig det nærmeste overlevende øyenvitne til hendelsen 75 meter lenger fremme. Han berettet senere blant annet:

"Til å begynne med så vi bare forskrekket på hverandre, inntil det gikk opp for oss at her gjaldt det bare å komme seg unna. Flammene freste utover med voldsom kraft, omtrent som når en setter fyr på en godt oppumpet primus." (BT 24.4.44) Les flere avisavskrifter.

Sjåføren av lastebilen begynte å rygge, men de andre syntes det gikk for sent. De hoppet derfor av og løp for livet. Den nevnte lossearbeideren berget seg ved å søke ly bak et kaiskur.

Også oppe på kontorene til Det Bergenske Dampskibsselskab, bare 200 meter unna, hadde de sett røyken og stikkflammene. En av de overlevende der berettet senere følgende:

"En av mine kolleger på nabokontoret banket i en glassvegg og gjorde oppmerksom på stikkflammene. Jeg kastet et blikk ut av vinduet, og så dem. Deretter ropte jeg til alle på mitt kontor: "Det brenner! I kjelleren straks!" ... Jeg ropte i farten at de måtte komme baktrappen, og det råd ble fulgt. Vi løp da alt vi kunne ned de tre trappene, tok to trinn om gangen. Da vi nådde første etasjes golv, inntraff eksplosjonen". (BT 22.4.44) Les flere avisavskrifter.

Klokken var 08.39 da smellet kom. Og det var ingen festsalutt i anledning Hitlers 55-årsdag som ble avfyrt. I et formidabelt brak ble "Voorbode" bokstavelig talt blåst til himmels. Jernplater og tunge metalldeler ble slynget opp til flere kilometer gjennom luften av den enorme trykkbølgen som oppstod. En del av ankeret til "Voorbode" ble for eksempel slengt opp til Sandviksfjellet ved Munkebotten, mens propellen falt ned inne i Strømgaten.

Vakuumet eksplosjonen etterlot seg, trakk opp en flere hundre meter høy vannsøyle. Da denne falt ned igjen, sendte den flodbølger rundt om i hele Vågen. Flere mindre båter, blant annet noen slepebåter, ble slengt opp på land.

Kystruteskipet D/S "Rogaland" lå på sin vante plass i Bradbenkhopen, bare meter fra eksplosjonsstedet. Det var kommet til byen kvelden før og holdt nå på å losse. Under eksplosjonen ble fem lossearbeidere og to av "Rogaland"s mannskap drept. Selve skipet fikk så store skader at det sank ned på bunnen i den grunne hopen med sterk slagside. Les mer om skipet og bergingen av det.

 

Skadeomfanget

Lufttrykket fra eksplosjonen feide over byen verre enn den verste orkan. Tusenvis av vindusruter ble blåst inn og hauger av pannestein havnet i gatene. Mange steder ble hele hus blåst til pinnved og flere mursteinsbygg ble helt eller delvis ødelagt. Det kraftige lufttrykket førte også til at ovner veltet, gassledninger ble ødelagt og elektriske anlegg kortsluttet. Følgen var en rekke intense branner rundt om i byen, både i privathus og bedrifter. På grunn av en sterk sørlig storm, måtte det stor innsats til for å begrense og slukke disse brannene.

Lufttrykket sendte også en rekke tyngre gjenstander gjennom luften. Disse "flygende objekter" forårsaket til dels betydelig skade der de landet.

Det var selvfølgelig den nærmeste bebyggelsen som fikk de største skadene. De gamle kulturskattene inne på Bergenhus ble sterk ramponert. Deler av Rosenkrantztårnet ble blåst vekk og taket på Håkonshallen raste sammen. Der oppstod det også brann. Verre var det med Kommandantboligen. Den ble bokstavelig talt smadret av lufttrykket (mellom Håkonshallen og Rosenkrantztårnet på bildet).

På Bradbenken ble havnekontoret (til høyre i bildet under) nesten jevnet med jorden. Likevel var det i administrasjonsbygget til BDS at flest mennesker omkom på ett og samme sted. Dette bygget ble blåst mer eller mindre tomt - og glasstaket over vaskeriet bak, singlet ned i hodene på de som jobbet der. Også Hotel Transatlantic (til venstre i bildet under) rett over gaten og nabohusene rundt, så ut som en ruinhaug etter eksplosjonen, med mange omkomne inni.

Den gamle Tyskebryggen lenger inne, lå i skjul for det verste lufttrykket. Likevel fikk den så store skader at det etterpå var snakk om å rive den.

Til Nordnes-siden av Vågen hadde lufttrykket fritt leide. Og der gjorde det vei i vellingen med både Tollboden, Nykirken og flere av de store handelshusene innover Strandsiden. Nykirken kom i brann, for femte gang siden den ble bygget i 1621. Alt innventar brant opp, med unntak av altersølvet som ble berget ut. Og da tårnet raste sammen, falt kirkeklokken ned.

Lenger inne i Vågen, oppstod det full fyr i blant annet Mowinckels store handelsbygg. Det samme skjedde i en rekke bolighus og andre bygg både på Nordnes, i Skuteviken og i Dreggen. Brannvesenet hovedproblem, i tillegg til den sterke vinden, var framkommeligheten. Lufttrykket hadde nemlig fylt gateløpene med pannestein, nedraste gesimser og annen bygningsmasse. Derfor ble brannslukningen i første omgang konsentrert til de områdene hvor det var fare for spredning.

Menneskelige lidelser

Oppi alt dette forsøkte folk å hanskes med alle de menneskelige tragediene som med ett framstod. Millioner av glassbiter hadde i løpet av noen sekunder sust gjennom luften både innedørs og utendørs. Blodige mennesker var derfor å se over alt. Og inne i sammenraste hus lå folk, gamle som unge, og ropte på hjelp - om det da fantes liv i dem. For nesten hundre sivile kom aldri mer til å gi lyd fra seg.

 

Hjelpearbeidet

Under annen verdenskrig lå Bergen utsatt til. Byen ble i 1940 utsatt for flere flyangrep, og man anså at flere kunne komme. Katastrofeberedskapen ble derfor bygget ut. Men 20. april 1944 fikk den en utfordring som krevde mer enn noen hadde vært i stand til å planlegge. Likevel bestod den sivile beredskap "ildprøven" med glans.

For elendigheten 20. april banket ikke akkurat på dørene - den blåste dem bokstavelig talt inn. Dermed var det bare å iverksette de mest omfattende tiltak som tenkes kunne.

Det sivile luftvern - datidens sivilforsvar - hadde flere stasjoner rundt om i byen og distriktet. Hovedstasjonen lå i Kalmarhuset, mens det i byen var understasjoner i Ole Bull-kjelleren og på Fridalen skole. Legevakten holdt til i bygget til politikammeret i Allehelgensgate 5, mens Røde Kors hadde reservelasarett på Fana høyere kommunale almenskole.

I løpet av morgentimene kom biler fullastet med sårede til disse hjelpestasjonene. Der ble det ytt nødvendig førstehjelp, før de verst skadde ble sendt videre til sykehusene for behandling. Men tallet på skadde var så stort at folk måtte sitte mange timer i kø for å vente på behandling. Likevel fikk om lag 4.800 mennesker medisinsk hjelp det første døgnet etter eksplosjonen.

De mange øyeskadde ble i første omgang henvist til det katolske sykehuset i Nygårdsgaten. Der gjenåpnet øyelege Bengt Nyquist den gamle øyeavdelingen og fikk hjelp av øyelege Albert Rogge. Sistnevnte var bare på besøk i byen i anledning farens begravelse, men fikk nå nok å henge fingrene i med å operere og plukke glassbiter ut av øynene på folk. Uten disse legenes enorme innstas, ville nok langt flere blitt blinde.

Omfanget av øyeskader viste seg snart uoverkommelig for de to øyelegene. Derfor ble det bedt om hjelp fra Rikshospitalet i Oslo. Allerede om ettermiddagen 20. april dro øyelege Erling Wium med nattoget til Bergen. Straks det var gått, kom det melding fra Bergen om at man trengte to øyeleger. Dermed ble Thore L. Thomassen sendt i vei. Han klarte å nå nattoget igjen på Ål stasjon i Hallingdal.

Da de to Oslo-legene ankom Bergen neste dag, var det opprettet en provisorisk øyeavdeling på Fridalen skole. Der virket de i en måned og tok seg av 230 alvorlige øyeskader. Som takk for innsatsen, fikk legene fra Oslo med seg 2 kilo kaffe da de dro hjem igjen!

Også fra distriktene kom det leger og helsepersonell for å hjelpe til. Og tusenvis av frivillige fra byen stilte opp for å hjelpe det beste de kunne. For det var nok å ta fatt på. Mange hadde mistet hus, hjem og eiendeler. De som ikke straks klarte å skaffe seg midlertidig bolig hos venner eller kjente, ble innkvartert blant annet på Nygård skole.

Matforsyning ble også organisert. Røde Kors' smørbrødsentral smurte hele 44.000 smørbrød i løpet av én dag. Etter hvert ble det ordnet med spesielle stasjoner hvor husløse kunne få gratis mat. Denne ordningen varte helt til 5. mai. Da hadde det vært servert 260.000 måltider.

Bergens forsyningsnemnd var en sentral aktør i samordningen av dette. I tillegg påtok nemnda seg å registrere de strøk innen ulykkesområdet hvor det var oppstått skade. Katastrofeområdet ble inndelt i ti soner, og hjelpemannskaper og håndverkere ble straks satt i arbeid med å rydde unna og utbedre de skadene som var oppstått. For det viste seg at boligene til hele 9.678 personer (den gangen 10% av byens befolkning) var mer eller mindre ødelagt.

Frivillige pengebidrag

Straks eksplosjonsulykken ble kjent, begynte det å strømme inn penger og hjelpesendinger fra hele landet. Disse bidragene ble kanalisert til en rekke humanitære og religiøse organisasjoner. Men de nazistiske myndighetene mente det store hjelpearbeidet burde foregå under offentlig kontroll. Derfor besluttet fylkesmann Chr. Astrup allerede 23. april å oppnevne et ansvarlig utvalg.

Utvalget ble sammensatt av to nazister og de tre ikke-nazistene Hans B. Fasmer (fabrikkeier), Bjarne Knudsen (domprost) og St. Tschudi Madsen (dr.med.). De tre sistnevnte hadde store betenkeligheter med å ta imot vervet. De takket likevel ja - på den betingelse at utvalget fikk arbeide helt fritt og uten innblanding fra myndighetenes side. Etter å ha konferert med departementet, oppga fylkesmannen sin motstand og stilte utvalget helt fritt.

Dette utvalget kom resten av krigen til å fungere som et hovedutvalg både for det frivillige hjelpearbeidet etter eksplosjonsulykken 20. april - og for det hjelpearbeidet som kom i gang etter bombingen av Laksevåg og Nøstet høsten 1944. Hovedutvalget ble ledet av Hans B. Fasmer. I 1949 ga utvalget ut en bok med beretningene for både eget og andre organisasjoners arbeid.

Lik i ruinene

Opprydningsarbeidet som bergenserne stod overfor, var enormt, særlig i området rundt Bradbenken, Bergenhus og på Nordnes. Først over en måned etter eksplosjonen begynte man å komme skikkelig ned i ruinen av de nærmeste husene. Her ble det funnet flere lik etter hvert som ryddearbeidet skred fram. Noen av dem ble ikke funnet før ut på sommeren, skal vi tro innberetningsdatoene.

98 omkomne og 4.800 skadde

I skifteretten begynte man allerede 21. april å føre inn døde etter eksplosjonsulykken i protokollen. Tallene steg dag for dag utover i april måned - og det forsatte med sporadiske anmeldelser helt til ut i november. Da ble det satt strek etter at en kokke som hadde vært i tysk tjeneste, var registrert.

Antallet omkomne ved denne dato ble summert til 98. Av disse var flere barn, ett av dem bare en måned gammelt.

Det Bergenske Dampskibsselskab var det sivile foretak som måtte tåle det største tapet; 23 omkomne. Ellers ser det ut til at de aller fleste drepte hadde befunnet seg i det nærmeste området rundt Bradbenken og tvers over Vågen på Nordnes-siden. Noen var blåst til døde, andre omkommet i sammenraste hus, mens atter andre befant seg inne på Bergenhus festning. Av disse var det nok flest tyskere som den sivile øvrighet ikke registrerte, men også noen norske som arbeidet for dem.

25. april noterte admiral von Schrader følgende tyske tap: 4 offiserer, 22 menige, 1 sivilansatt, 1 sjømann og 1 kvinne i marinetjeneste. I tillegg var følgende savnet: 22 menige, 1 kvinne i marinetjeneste og 4 kontordamer. Admiralen regnet med at samtlige savnede var omkommet. Dermed ble de tyske tap oppgitt til 56 drepte i tillegg til 83 sårede.

Ut fra dødsfallsprotokollen kan det tyde på at de norske i tysk tjeneste, også ble bokført der.

De materielle skadene

I alt ble 131 hus fullstendig borte etter eksplosjonen. I tillegg ble 117 hus kondemnert, hvorav bare om lag halvparten kunne repareres. 45 hus ble sterkt skadet, mens 3.500 hus fikk mindre skader. Dette gjorde om lag 5.000 mennesker husville.

Etter eksplosjonen ble det behandlet 4.536 skader på eiendommer til et samlet takstbeløp på 33.650.000 kroner regnet etter prisene 8. april 1940. Til dette beløpet kom ytterligere en million kroner i godtgjørelse for provisoriske utbedringer for å hindre ytterligere skader.

De 12.000 registrerte løsøreskadene ble utregnet til en samlet verdi av 14 millioner kroner. Dessuten ble det gjort skader på varer og varelagre til en verdi av vel seks millioner kroner.

Samlet sum på materielle skader endte dermed oppunder 55 millioner kroner.

Eksplosjonsulykkens årsak

Siden 20. april 1944 var Adolf Hitlers 55-årsdag, var det ønskelig for Gestapo å gi norske sabotører ansvaret for eksplosjonen. Tyskerne undersøkte meget omhyggelig denne teorien, uten at det noen gang ble funnet beviser for dette.

De fleste mener i dag, som den gang, at eksplosjonen skyldtes selvantennelse av dynamitten i det innestengte lasterommet på "Voorbode".

Uansett årsak; eksplosjonsulykken fikk et rettslig etterspill blant de tyske myndighetene. 18.-19. mai 1944 dømte nemlig marinens Feldkriegsgericht i Bergen havnekapteinen i byen til fire måneders festningsarrest. To offiserer fra "Seetransportchef Norwegen" i Oslo fikk seks måneders festningsarrest for forsømmelse i tjenesten.

 

 

Kilder:

Odd Strand: "20. april en dag i 1944. Eksplosjonsulykken i Bergen", 1970.
Bergen skifteretts dødsfallsprotokoll 1944, SAB
"Bergens Tidende", 1944
Arkivet etter Norsk Bjergningskompagni A/S, SAB
Tim Greve: "Bergen i krig - 1943-1945", Bergen, 1979
Trygve Nordanger: "Lang kyst", Bergen, 1975
"Bergen byleksikon", Kunnskapsforlaget, Oslo 1994
"Bergen bys historie IV", Universitetsforlaget, Bergen 1985
Otto Johansen: "Øyelegekunstens historie i Norge", Universitetsforlaget, Oslo 1978
"Det frivillige hjelpearbeid i Bergen og Laksevåg etter krigsulykkene i 1944", Bergen 1949
Wilhelm Keilhau: "Norges eldste linjerederi", Bergen 1951